Slik tegner du et flerbildeoppsett og merker kildene riktig
En praktisk gjennomgang av hvordan du planlegger ruteinndeling, gir hver kilde et entydig navn og setter merking som operatøren forstår umiddelbart, også under press.
4 min lesetid
Start med operatøren, ikke med skjermen
Før du åpner noe oppsettverktøy, bør du vite hvem som skal se på bildet og hva vedkommende skal gjøre med det. En lysmann som følger tre kameraer trenger et annet bilde enn en regissør som klipper mellom åtte kilder. Jeg ber alltid deltakerne skrive én setning: «Operatøren skal raskt se …» og fullføre den. Svaret avgjør hvilke ruter som blir store, hvilke som kan være små, og hva som kan utelates helt.
Tegn deretter oppsettet på papir eller i et enkelt tegneprogram før du rører utstyret. Et skjermbilde på rutenett med utkast i blyant gir deg tid til å prøve ulike inndelinger uten å risikere at en halvferdig konfigurasjon blir stående til neste prøve. Skriv også ned hvor mange kilder som faktisk er i bruk, og hvor mange som bare er reserve.
- Skriv ned hvem som ser på skjermen og hva vedkommende skal gjøre
- List kildene som er i bruk, og skill dem fra reservekilder
Velg ruteinndeling etter oppgave
En vanlig feil er å dele skjermen i like store ruter fordi det ser ryddig ut. Resultatet er at program- og previewbildet, som operatøren ser på hele tiden, blir like lite som en kilde som sjelden brukes. Gi heller de viktigste bildene mest plass, og plasser dem der blikket naturlig hviler, gjerne øverst til venstre eller midt på skjermen.
Hold inndelingen enkel. Fire til ni ruter er ofte nok på én skjerm, og flere kilder bør deles på to skjermer i stedet for å presses sammen. Små ruter gjør detaljer uleselige, og operatøren begynner å lete i stedet for å følge produksjonen. Sjekk også at rutene har samme bildeforhold som kildene, ellers får du svarte felter eller strukket bilde som skaper tvil om hva som egentlig sendes.
- Gi program og preview størst plass
- Hold deg til fire til ni ruter per skjerm
Lag kildenavn som ikke kan misforstås
Et godt kildenavn er kort, entydig og følger samme mønster hele veien. «Kam 1», «Kam 2» og «Kam 3» fungerer bedre enn blandingen «Hovedkamera», «Kamera scene venstre» og «Cam B». Bruk samme navn i oppsettet, på tilkoblingsplanen, på lappen på kabelen og i veiledningen du leverer senere. Da slipper operatøren å oversette mellom flere navnesystemer midt i en sending.
Bestem også hvordan du skiller kilder av ulik type. Kameraer, avspillere, grafikk og datamaskiner kan få hver sin prefiks, for eksempel K, A, G og D. Unngå navn som bare gir mening for deg som bygde oppsettet. Spør deg selv om en frivillig som ser skjermen for første gang, ville forstått hva som ligger bak hver rute uten å spørre noen.
- Bruk samme navn i oppsett, plan, kabelmerking og veiledning
- Gi hver kildetype sin egen prefiks
Merking som leses på sekunder
Selve merkingen på skjermen må kunne leses fra operatørens vanlige sittested. Bruk tydelig, uthevet skrift uten pynt, og la tekstfargen kontrastere mot bakgrunnen. Plasser merkelappen i samme hjørne i alle ruter, slik at øyet lærer seg hvor det skal se. Ikke la merkingen dekke viktige deler av bildet, som ansikter eller kanter der framing skal vurderes.
Fargekoding kan hjelpe, men bruk det sparsomt. Én farge for program og én for preview er lett å lære, mens ti farger blir støy. Husk at noen operatører har nedsatt fargesyn, så fargen bør aldri være den eneste bæreren av informasjon. Teksten skal alltid stå der også. Test merkingen ved å se på skjermen fra to til tre meters avstand før du kaller den ferdig.
- Samme plassering av merkelapp i alle ruter
- La aldri farge være eneste informasjon
Gå gjennom oppsettet med friske øyne
Når oppsettet er bygget, la noen som ikke har vært med på planleggingen se på det. Be vedkommende peke på programbildet, deretter på kamera 2, og så på kilden som står klar for neste klipp. Hvis det tar mer enn et par sekunder, er noe uklart, og det er bedre å finne det nå enn under en sending. Ta notater uten å forsvare valgene dine.
Skriv til slutt en kort oversikt over hver rute og hva den viser, og legg den ved dokumentasjonen. Den blir nyttig når noen skal bytte en kilde, legge til en skjerm eller feilsøke en rute som plutselig er svart. Et oppsett som bare du forstår, er et oppsett som feiler den dagen du ikke er til stede.
Et godt flerbildeoppsett begynner med operatøren, får tydelig inndeling etter oppgave, og bygger på kildenavn og merking som ikke trenger forklaring. Tegn det først, prøv det på noen andre, og dokumenter hver rute. Da blir skjermen et verktøy som hjelper under press, og ikke noe operatøren må tolke mens produksjonen pågår.
Les også
-
Hva testing av monitoroppsett koster, og hva som styrer prisen
Testing og feilsøking virker som en liten post, men tid, utstyr og antall kilder avgjør regningen. Her går jeg gjennom hva som driver kostnaden, og hvor du kan spare uten å kutte i testen.
-
Svart bilde, forsinkelse eller feil format: svar på det deltakerne spør om mest
Den vanligste henvendelsen vi får om testing: hvorfor ser jeg ikke bildet, og hva gjør jeg først? Her er rekkefølgen vi bruker når et monitoreringsoppsett ikke oppfører seg.
-
Et svart bilde fem minutter før sending: Lines feilsøking
En kursdeltaker sto med fire kamerakilder, et svart felt og en visning som hang etter. Slik gikk vi gjennom testrutinen, trinn for trinn, til oppsettet var klart.